beståelser

Hei, dette er et selvsentrert innlegg. 

Jeg er en perfeksjonist. Ironisk nok, er jeg pinlig dårlig til å komme tidsnok. Det er så fint når det renger om natten, for da sover jeg ekstra godt. Og uansett hvor varmt det er, så må jeg ha dyne. Jeg danser og hopper og roper inne i hodet mitt når når noen forteller meg at de leser bloggen min eller «nå har du blogget for lite».



Jeg er flinkere til å formulere meg skriftlig enn muntlig. Når det er noe jeg gleder meg til å gjøre, kan jeg sitte og planlegge ting til minste detalj. Som om alt det jeg planlegger kommer til å skje. Jeg henger meg opp i ting. En liten hendelse eller en liten setning kan pirke hjernen min i lang tid framover.

Havet er noe av det fineste jeg vet om. Jeg har alltid lurt på hvorfor foreldrene mine aldri tvang meg til å spille piano siden jeg var liten. Da hadde jeg kanskje vært flink nå. Når jeg ikke synger i dusjen eller får sove om natten - er jeg en ekte filosof og har svaret på alle problemene i verden.

Jeg drømmer om å reise til et sted hvor jeg ikke trenger å eksistere, men leve. Av og til kan jeg sitte og se på ting som vaskemaskinen, trærne i hagen eller fisk som svømmer rundt og rundt. Selv synes jeg at jeg har mye selvironi og er veldig flink til å bruke Google.

/alle bildene er linket

lattermaska

Stilen jeg skrev på nynorsk tentamen tolvte april.
Vit at jeg ikke er noe flink med nynorsk. 

Utanfor kinoen står det ei jente. Ho støttar seg til murveggen med høgre handa si, mens den venstre pressar seg mot magen og krøllar genseren. Med tårefulle auge og raudt kinn, prøver ho å få igjen pusten. Det var ikkje lett, for latterknuten ligg framleis i magen.

Kinomannen måtte be jenta forlate salen, da ho fikk eit latterutbrot under filmen. Hovudpersonen fikk endeleg sjå sitt livs kjærleik, etter at hjartet var blitt knust tusenvis av gonger og endelause hindringar. Der stod dei, hovudpersonane, og kviskra beklagande, tilgivande og elskande ord. Heile salen drukna i tårer. I eit hjørne heilt ved enden av siste rad, kunne ein høyre ein liten latter som byggast opp mot noko mykje, mykje større.

Tumblr_lkzls2prd21qbukryo1_500_large

Utanfor sjukehuset står det ein gut. Han støttar seg til betongveggen med venstre handa si, mens den høgre pressar forsiktig på dei blodige leppene. Broren samla alle sine kreftar i ein knyteneve og han treff guten sine lepper. Med tårer i augekroken og pusten tung, prøver han å lause latterknuten i sin mage.

Doktoren måtte be guten forlate sjukehuset, da han fikk eit latterutbrot under avklaringa om at han far var daud. ?Me prøvde våre beste, men hjartet sovna allereie før sjukebilen var framme?, begynte doktoren. Mora gret så ho rista. Broren hadde armane om henne, medan tårene trilla ned kinnet. I sidesynet kunne guten sjå onklar og tanter og alle slektningane som var til stades. Dei gret dei også. I eit hjørne heilt i enden av rommet, kunne ein høyre ein liten latter som byggast opp mot noko mykje, mykje større.

Tumblr_lgraghjgdg1qev0j4o1_500_large

Knuten i magen til jenta var endeleg laust. Igjen kunne jenta puste og kvar gong ho pusta ut, kom det røyk ifrå munnen. Ho kunne smake tåka i lufta den kvelden. Det var eit av dei sjeldne gongane, da våren kom allereie i april. Gjørmen festar seg på jenta sine ballerinasko, medan ho nynnar på ein vårsong langs vegen heim.

Det var ikkje meininga å vere uhøfleg eller provoserande. Men det var heller ikkje meininga at ho skulle sjå denne filmen aleine. Ho hadde bestilt bileta veka før, og gleda seg til å sjå den med han fine. Men livet går aldri som ein ynskjer, for han fine ville ikkje på kino med ho. Han fine følte ikkje det sama som ho gjer lenger. To år med kyssing mot betongveggane, og kviskring mellom madrass og dyne. I to år har dei haldt hennar, jenta oppå og han fine under.  Nå var det slutt.

Jenta hadde smilt, og sagt det var greitt. Vennene hadde spurt korleis det går, og da hadde ho ledd og svart "det går bra". Men ho var ein flink løgnar, for det var slettest ikkje greitt og det går absolutt ikkje bra. Sanninga var at det gjorde så himla vondt at ho fleire gonger har ynskja seg dauden.

Img_7269_145091220_large

Knuten i magen til guten var endeleg laust. Han var allereie på veg bort ifrå sjukehuset til ein ubestemt stad i ein ubestemt retning. Lukta av gjørme steig opp ifrå bakken og klemte lufta. Det var ikkje mogleg å sjå månen eller stjerne den kvelden. Tåka låg i tjukke lag, som om den skjulte ein hemmelegheit.

Det var ikkje meininga å vere respektlaus eller hjartelaus. Men det var heller ikkje meininga at hjartet til far skulle stoppe nettopp i dag. Guten veit at det måtte skje før eller sidan. Far var sjuk, daudssjuk, og det har han vori lenge. Guten veit kor vondt han far hadde det, for far fortalte guten det dei gongane dei sat saman under epletreet i hagen. Det var også dei einaste augneblika at far verkeleg var far.

Guten visste at hjartet til far ville stoppe ein dag, men kvifor akkurat denne dagen? Kvifor akkurat når guten skulle blåse av flammen til dei atten bursdagslysene? I dag var jo den einaste dagen i året som skulle vore om guten. Dagen til mor var ikkje før i juli, og bror i november. Dei resta tre hundre og seksti to dagane handla om far. Så kvifor, kvifor måtte far ta den einaste dagen i året som tilhørte guten?

20081129153249

Ein klissete kjærleikfilm var ikkje bra for henne i ein slik situasjon, det visste ho. Men jenta var ein flink løgnar, og spesielt til seg sjølv. Ho ville bevise til seg, mest til seg sjølv og kanskje verda, at ho var sterk. Aleine på kino for å sjå ein klissete kjearleikfilm? Det skulle ho klare.

Under heile filmen sat ho og fantaserte om at han fine satt ved sida av ho. Dei ville sitte hand i hand, og han ville sitere søte ord ifrå filmen medan han strauk det raude håret hennar. Det var da hovudpersonane stod og kviskra beklagande, tilgivande og elskande ord, at verkelig heten slo henne.  Draumar kan hende, akkurat som alt det fine kan brenne.

Misunninga bobla i henne da hun så korleis kjærastepara trøste kvarandre i salen, medan ho satt aleine. Jenta ville gråte. Ho ville slå rundt seg. Ho ville skrike det høgaste ho kunne til lungane sprengte. Men ikkje når alle dei menneska kunne sjå, så hun tok på seg lattermaska.

3038dgh_large

Så lenge guten kan hugse så har han far vori sjuk. Det var ein klump inne i far, som saug til seg all livskrafta den kunne få tak i. Klassekameratane sparka fotball, fiske og lærte å sykle med far sin. Guten sparket fotball med husveggen, haldt aldri i ei fiskestang og lærte seg å sykle på eiga hand. Han har framleis et stygt sår på leggen.

Guten kunne sjå onklar og tanter og alle slektningane som var til stades. Tårene og snørret fossa ut frå auge og nasebora deira. Mora gret så ho rista, og broren prøvde hjelpelaust å trøste ho. Ingen av dei hugsar at det var hans dag lenger, og ingen vil gjere det frå nå av. Den einaste dagen i året som var om guten, vil frå i dag og alltid vere dagen hjartet til han far stoppa.

Kvifor gret alle menneska rundt han då? Han er den einaste som har ein grunn til å gråte. Guten ville gråte. Han ville slå rundt seg. Han ville skrike det fullaste han kunne til lungene sprengte. Men ikkje når alle dei menneska kunne sjå, så han tok på seg lattermaska.

Tumblr_ll20ka7z6p1qici5ro1_500_largeph; WeHeartIt

when I grow up

Stilen jeg skrev på engelsk tentamen fjortende april.
Bruk google translater om du ikke forstår.

Try asking a little girl what she wants to be when she grows up. Without doubt, 98 % would answer a princess. They will then tell you about their expectations and dreams. About the longest hair, the most exquisite dresses and all the amazing unicorns. Not to mention the undeniable handsome prince, and all the chocolate and cupcakes those are (oh) so delectable.

At that age, I would be the 2 % left, that'd answer something else. I remember wanting to be a lawyer. Either it was because I knew how much they earn, or that I've watched a TV-show where lawyers were the ones that saved the day.

My grandfather once asked me what I wanted to be when I grw up. I told him, and he shook his head denoted that he disapproved. He then whispered: You mustn't be afraid to dream a little bigger, darling.

They say you're never too old to have rainbow dreams, and I, at the age of fifteen and ten months, have just recently discovered mine. When I grow up, I want to become a princess.

Next year is at last the time for me to move onward to the sixth form college. I'm not convinced of why, but my first course selection was general subjects. Every so often, I really do question why I didn't choose something else. However, I do have three potential conclusions in mind. Firstly, there is no doubt that was the choice my parents would want me to make. Secondly, there is about 50 meters from my house and the college. And thirdly, there is no subject that teaches you how to become a princess.

General subjects are like the course for people who are unconvinced of want they want to do later on in life (or the ones that didn't fit in anywhere else). We could compare it to a temporarily stop, as we go on and try to figure out our destination. Yet, it's the course that opens most doors for our future. Optimistically, it might open my door to the castle.

5640250011_b2039dbd46_large

My brain is really looking forward to next year. I will finally take one more step on my princess-stairway. It will be marvelous to meet new people, as well as getting closer to the ones I previously know.

Getting more time to study the subjects I really like, and less on the ones that don't really matter. Then if I somehow wish to be a foreign princess, I could at all times choose international baccalaurean in the second year, which has no P.E. classes. Two birds with one stone!

On the other hand, my heart is dreadful. Some of my closest friends won't be taking the same classes as me, as they chose another course. They are over their rainbow dreams, and are heading towards the realistic ones. I won't be able to see them as frequently as before, and new people will enter our lives. In both positive and negative ways, we will change. There's so many what if in my head, which I can't clarify. Asking someone else about those questions is out of question. It's most likely because I'm the only one whose answer I accept.

Then again, more efforts will have to be put in my upcoming schoolwork. I'm not certain what the standards might be, but it's to be expected it will more complicated than what I'm used to. Now that is areally unfortunate, since I've never liked school less than what I do right now. All I've been doing in class lately is to wait for my prince to pick me up on his white horse.

However, life goes on, and the sixth form college will also come to an end. Once more, I'll have to make a new choice. Three years have passed, yet no prince has come to pick me up. Reality will then hit me. There's no prince, no castle and absolutely no unicorns. What do I do now?

Tumblr_laymwnczoz1qevvseo1_500_large

It might be like I'm facing the dilemma of either buy the last slice of blueberry cheesecake or the strawberry one. I might end up using too much time making up my mind, that in the end someone bought them both. Therefore, I'll just aim, shoot and hit. What's the worst thing that could happen? There's already no castle, no unicorns, no exquisite dresses and no delectable chocolates and cupcakes. Since no prince came to pick me up on his white horse, I'll just move to Denmark and buy myself a mocking bird.

My own all-white apartment, overflowing with the aroma of old books, coffee and newly washed hair. From my huge windows, I'll be able to envy the magnificent streets as I observe oblivious people stressing by. Relaxingly, I'll smile to myself, and take another sip of my chai tea.

I'll be driving around on my vintage bike, take Polaroid pictures, eat vegetarian food and play on my ukulele. In the morning I'll be studying psychology, in the evening I'll be social or creative, and at night I'll go to bed and continue dreaming. Enjoying my youth, that's what I'll be doing.

So when I grow up, I'll... no, wait! In fact, I don't want to grow up.

Tumblr_lgiymjqil11qzib5qo1_500_large
ph; WeHeartit



 
Hva vil du bli når du blir eldre? 

gult familieselskap

Når du blir servert god mat med nydelig dessert og koselige ord til, vet du at du er i et familieselskap. Men når personene snakker i munnen på hverandre og den ved siden av deg snakker til deg som om du sitter 20 meter unna, da vet du at du er i et gult familieselskap. Jeg liker ikke familieselskaper, spessielt ikke den gule typen.

Et gult familieselskap er ikke et selskap der en går kledd i gult. Egentlig kan en gå kledd i hva som helst, så lenge en føler seg bedre enn alle andre i det. Et gult familieselskap er et selskap når alle dine asiatiske slektninger samlest for å spise, synge, sladre og skryte.

Det er ikke lett å være asiater. Kineser er du, uansett hvor du egentlig kommer fra. Forholdet med naboen er elendig, for han tror at familien din har skylden for at bikkja er borte. (Bedre blir det egentlig ikke når jeg truer klassekameratene mine med at hvis de er slemme mot meg, så kommer Onkel Elleve og tar hunden dems.) Alt i alt er dette fælt nok, men så meg jeg også komme meg gjennom disse familieselskapene. Minnestund for farmor, minnestund for oldemor, minnestund for farmor til oldemor.

Maten er god, da. Takk for det.

Hvordan er femiliesleskapene hos deg?


bussen er for helter

Miljøforskjempere og politikere vil hylle deg som en helt om du velger buss isteden for bil. Dette skriver jeg meg enig i. Verne miljøet ved å ta bussen er som å redde en jomfru i nød. Alle vil gjøre det, men bare helten overlever. Jeg har en mistanke om at politikere egentlig ikke har noen anelse om hva som skjer på den lille bussturen fra punkt X til Y. Å ta bussen krever enfjerdel tålmodighet, enfjerdel balanse og tofjerdeler umenneskelighet.

Enfjerdel med tålmodighet vil komme til nytte når bussen er en halvtime for sent. Ikke tenk på at du vil komme for sent på jobb hos Opus, men heller på hvordan du skal anmelde bussjåføren for indirekte mord (sjefen din er tilfeldigvis morderen). Når bussen omstendig endelig er framme, møter du en gretten sjåfør med en ni-måneders-gravid-mage. Det er akkurat dette synet som bekrefter at myten ?en bussjåfør er en mann med godt humør?, ikke er noe annet enn en myte. Mannen som tror at han er den eneste personen som ikke ønsker å være inne i denne blikkboksen, grumler ?femtenkroner? før han gir deg billetten. Bare fordi han mener at livet hans er mer surt enn ditt, nekter han å ofre deg noen form for vennlighet.

Sitteplasser på bussen er like sjelden som vann i Afrika. Er du så heldig at noen faktisk tilbyr deg plass, må du enten vurdere å slanke deg eller plastikkirugir. Etter å ha ungått tyggegummiklyser slår du deg ned på stolen, fred og ingen farer. Før du vet ordet av det, ligger ansiktet ditt klemt inntil setet foran ? takket være den bremspedalkåte sinnataggen bak rattet. Er du ikke fullt så heldig, kommer en fjerdel med balense godt til nytte. Med balanse kan du klamre deg fast til stangen for å unngå en flytur gjennom bussen. Desverre er det ikke like lett å holde ansiktet ditt unna armhulen til pakkisen, eller brystene dine fra ansiktet til kineseren. Men husk at øvelse gjør mester!

Gud bestemte desverre å skape mennesket med et sansesystem: syn, hørsel, lukt, smak og følelsesansen. Steng alle disse sansene ute. Lat som om du ikke ser eller forstår at mannen i midterste rad er i full gang med å dra staken. Dette sparer deg for en masse vonde drømmer. Bedøv ørene dine med Lady Gaga?s nyeste låt, sånn at du slipper å lure på hva de to russerne i dress bak deg snakker om. De snakker nok bare om noe så hverdagslig som hvor mye du er verdt, når neste narkotika smugling er eller når The boss invaderer Norges underground-marked. Hold nesen din tett ved forskjølelse. Pengene du sparer ved å ikke kjøpe nesespray, vil en dag være nok til en miljøvennligbil. Behold roen selv om du kjenner noen gnir seg mot rumpestumpen. Husk at grunnen til at du er her akkurat nå er fordi foreldrene mine bestemte seg for å føde deg noen år for sent. Ikke for å nevne at Gud mente at mennesket ikke ville trenge å fly. Kunsten å beholde roen i både kropp og sinn når du tar buss, er så enkelt som et ord: umenneskelighet.

Nå skal jeg ikke stoppe deg om du er et menneske, og mot alle odds velger å ta bussen for å verne miljøet. Eller så har du andre grunner, som f.eks mangelen på flyegenskapet. Bare vit at jeg føler meg som en sann helt hver gang jeg spaserer ut av bussen ? levende.

Konstruktiv kritikk? (Har ikke autokorrekt på word, så det er nok en del skrivefeil her og der...)

foto / weheartit

the season that only lasts through one month


Kiss the rain - Yiruma


Mini-talk jeg skrev i går kveld og framførte på skolen i dag. Tok meg en del lesing og bildekildring før jeg fant motivasjon og inspirasjon til å skrive om denne triste årstiden. Konstruktiv kritikk?

Sources: WeHeartIt, YouTube

wordboners

Sources: Tumblr, Wordboner

"Åj, du er blitt feitere jo!"

Selvbildet mitt er et emne jeg ikke er komfortabel å snakke om. Hvertfall ikke i det siste. Jeg har vært sikker, usikker, sikker og usikker igjen. I dag var jeg hos bestemor, og møtte en fetter jeg ikke har sett på noen uker. Det første jeg fikk slengt i ansiktet var "Åj, du har blitt feitere jo!". Det er ikke første gang jeg har hørt dette i det siste. Ingen av vennene mine har noen gang kommentert vekten min, men det plager tydeligvis mange i slekten min.

De første gangene lo jeg bare av dem, og tenkte aldri over det mer. Men når man konstant får høre det, så blir man av en eller annen grunn påvirket av det. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Ubevist har jeg begynt å bevege meg mer, spise mindre og til og med sjekket vekten min oftere. Til og med BH'en virker trangere - selv vet jeg ikke om det er hjernen eller kroppen. Jeg er rundt 165 cm høy og veier 54kg.

Det er hardt for meg å skrive vekten min, og la alle de som er innom bloggen min få vite det. Jeg vet ikke om 54kg er mye eller ikke for en som er ca. 165 cm, men jeg føler meg ikke komfortabel. Jeg skriver ikke alt dette for at noen skal motsi det fetteren min påstår. For det verste jeg vet er folk som klager om seg selv for at andre skal motsi det. Kanskje jeg vil føle meg mer komfortabel, og mindre påvirket av det fetteren min sa. Jeg vil ikke føle meg feit, for BMI'en min sier at jeg er normal. Men jeg vil ikke få dårlig samvitighet av å spise en hamburger. Jeg missliker meg selv når jeg tenker sånn.


"I think he is dead. But I'm not sure."

Jeg hater når folk ikke klarer å gi et konkret svar på ting. Hvertfall når svaret er dødsviktig for personen som venter på svaret. Er det bestemt, så er det bestemt. Er det slutt, så er det slutt. Er det krise, så er det krise. Er personen død, så er personen død. Er det et ja, så er det et ja!

Herregud, det er jo nesten som om man skal stå foran alteret og resten av slekten din venter på et ja. Så svarer du: Jeg tror det, jeg vet ikke helt egentlig. Er jo litt glad i henne da. Eller, at din bestefar har fått hjerteanfall og doktoren kommer ut og sier: Uhm... vel, jeg tror han er død. Men han ser ganske bra ut. Kanskje han overlever, jeg vet egentlig ikke.

Så, til dere der ute som aldri gir konkrete svar. Uansett hvor viktig svaret er for den personen som venter:

I hope you burn in hell. Amen. // Google

Dedicated to my beloved one.

I need attention and I'm desperate

Egentlig har jeg tenkt å skrive dette innlegget helt siden jeg begynte å blogge igjen, men så stod latskapen min i veien. He-he. Men siden jeg like godt har laget kategorien word, så må jeg jo nesten skrive noe der.

I det siste har jeg lagt merke til veldig mange Facebook-status som irriterer meg så mye, at jeg faktisk drømmer om å konfrontere de som har skrevet det. For eksempel kan jeg nevne de som ligner veldig mye på disse:
... jeg er så stygg/dum/rar osv.
... fuck my life.
... jeg vil dø!
... jeg er så feit!
... jar ingen fine klær :'((((

Også videre, også videre i den endeløse listen av "I need attention and I'm desperate"-statusen.

Okay, greit. Jeg skjønner at selvtilliten dems kanskje er like mye som zero, men ikke del det med resten av verden (facebook)! Sånne ting burde man heller snakke med nære venner om, eller eventuelt familien. Selv føler jeg at den eneste grunnen til at de skriver sånne ting på Facebook er for at folk skal motsi"Nei, herregud! Du er jo ikke feit i det hele tatt da!"

En sånn status ser mye bedre ut, synes jeg.

// likte det så godt at jeg måtte lage en GIF.


Jeg heter Vivian, er seksten og bor i en liten by ved Mjøsa. Alltid har jeg vært glad i fotografering, skriving, tegning, musikk og overfladiske ting. Akkurat nå liker jeg burgunderrød, sennepgul, militærgrønn og octopus. Jeg elsker lukten av bøker, kaffe og nyvasket hår. Er ei vietnamesisk jente som drømmer om å fly.

Venneforespørsel

viviango@hotmail.com




eleutheromania -

Read the Printed Word!



Norske blogger

hits